Kampen for tilværelsen - skrekk og gru!

Jeg vet at jeg har postet mye på facebook-siden min om dyrevelferd. Og akkurat DET har jeg tenkt å fortsette med! Til det kjedsommelige! For det ser ut til at mange er helt bevisstløs med tanke på hvordan dyrene blir behandlet i dette landet. Enten bryr de seg overhode ikke eller så er de ikke klar over hvordan det står til rundt omkring. Dyrene kan ikke tale sin sak, så da må vi gjøre det for dem! OG vi trenger å rope ut og engasjere oss så mye at vi klarer å få til en endring.

Begeret mitt rant over totalt når regjeringen nå foreslo å gi 2 millioner til pelsnæringen og kutte all støtte til frivillig dyrevern! Jeg trodde rett og slett ikke mine egne øyne! Er det virkelig sant? Noe så forferdelig hjerterått har jeg ikke kunne innbille meg i min villeste fantasi! Konsekvensene av dette kan bli mega store!

Rev i sitt naturlige miljø. (Foto: Merete A. Elvaker)

For det første, hvem trenger pels nå til dags? Å gi mange dyr et såkalt «liv» i et bur hele livet, for å ende opp som pelskrage eller kåpe, vil du karakterisere det som et liv? Som aldri får kjenne gress under beina, løpe fritt og leve et ordentlig liv slik det skal være for dyret i naturen. Å sitte på netting i et trangt og skittent bur, bli tvangsinseminert er IKKE et liv, det er kun, og bare kun dyreplageri! Jeg fatter ikke at det skal fortsette inn i fremtiden. Disse som holder på med dette må få tilbud og tilrettelegging av annet arbeid, om det er det de er redde for. Gang på gang har det blitt avdekket grove brudd i pelsnæringen- og nå skal de pynte på det med 2 millioner. Akkurat som DET blir å hjelpe! Dyrene lider! La dem slippe!

I dette landet kjemper hver dag frivillige organisasjoner for å få avskaffet pelsindustrien, få lagt ned gårder som aldri skulle hatt dyr, beholde truede rovdyr og få dyrepoliti på plass. De kjemper for bedre dyrevelferd generelt. For kyllinger, for griser, for dyr som skal transporteres langt og uverdig før slakt.

 Dette ønsker de å kutte ALL støtte til!

Disse organisasjonene gjør et kjempe viktig arbeid som aldri må forsvinne. Tenk for en enda kaldere dyrevelferd vi ville ha fått.  Jeg lurer virkelig på om de som foreslår dette er ondsinnet eller om de er fullstendig blottet for empati. Det må man nesten være for å foreslå noe så hinsides all forstand.

Jeg poster på facebook opprop og annet for å gjøre folk mer bevist på dette. Og jeg gir meg ikke. Jeg håper at en dag skal alle våkne opp og forstå hvor galt mye er på dette feltet og hvor mange grenser som blir overtrådt for å underholde, for at noen skal få være forfengelig, for å gi noen arbeidsplasser på dyrenes bekostning?.

Nei til pelsdyroppdrett

Nei til tyrefekting

Nei til sirkus

Nei til Zoo

Nei til ridning på elefanter i Thailand

Strenge straffer til dem som driver dyreplageri- og dyrepoliti på plass!

Nei til utrydding av landets rovdyr

Jeg kunne ha fortsatt med en lang liste...

Om du ikke bor i nærheten av en dyrefarm eller ikke går på sirkus, kan du likevel ha en mening om dette. Og du BØR ha gjort deg opp en mening om alt dette!

Selv om vi mennesker ser på oss selv som overlegne ovenfor andre dyr, så burde vi i det minste behandle dem bra og gi dem det beste livet de kan ha. (hvis vi virkelig skal betegne oss som overlegne dem).

Mange har kjæledyr som katt, hund, kaniner eller annet. Vi er glade i dem og vet at de har personlighet. De er fredelige og gode skapninger og vi sørger om de blir syke og dør. Vi vil gjøre alt for at de skal ha et godt liv og de er en del av familien. Hva er så forskjellen på din hund og en gris, en ku, en ulv eller en rev? De er ALLE like verdifulle og har lik rett til å være en del av naturen/tilværelsen som vi har. LIK RETT!

De kan alle føle smerte, de kan føle kjærlighet, de kan føle frykt, de kan føle glede og sorg. De kan lære og de kan erfare, på sin måte. Så hvorfor skal vi bare føle oss knyttet til hunden vår? Vi burde bry oss om hvordan alle dyrene blir behandlet.

Alle unger trenger mammaen sin (Foto: Merete A. Elvaker)

Å forbli taus og ikke bry seg om dette, er en hjerterå oppførsel. Derfor anbefaler jeg alle å sette seg bedre inn i dette og gi dyrene en stemme. De er hjelpeløse i menneskets uforstand og trenger hjelp. Bare slik kan vi få en bedre verden. Alt henger sammen og det skaper ringvirkninger for alle om vi behandler dem dårlig. Ved å være på lag med dyrene blir det bedre for oss alle her på jorden.

La oss starte kampen i vårt eget land som er totalt på villspor i disse dager!

Si din mening, signer på opprop, del på facebook, gi dette oppmerksomhet. Gå i fakkeltog, gjør noe i ditt nærmiljø. Støtt dyreverns organisasjoner. Si klart i fra: DETTE FINNER VI OSS IKKE I!

La oss åpne øynene for alt sviket og bruddene -og ikke lukke dem og late som at det ikke eksisterer. For det gjør det!

 

 

 

 

Vannets magi!

I dag har jeg lyst til å skrive om vann og en interessant forskning i forbindelse med dette som er verdt å få med seg!

Vannet er ikke bare viktig som tørstedrikk og for å ha en god hygiene/ forebygge sykdommer. Det viser seg også å kunne være svært nyttig på en helt annen måte.

Japanske Dr. Masaru Emoto har gjort oppdagelser om vannet som er helt forbløffende. Han har virkelig gjort en revolusjonerende oppdagelse som kan bringe oss videre på en svært positiv måte. Både fysisk, mentalt og for planeten vår.

Han oppdaget at vannet har evne til å absorbere, bevare og videre bringe menneskelige følelser og tanker!

Det viste seg at krystaller som ble dannet i frosset vann, viste forandringer når bestemte konsentrerte tanker ble rettet mot det. Når rent vann ble påvirket av kjærlige ord, ble det dannet strålende og vakre snøkrystaller, mens forurenset vann som ble utsatt for negative tanker, ble ufullstendige, asymmetriske mønster i krystallene med «skitne» farger.

Musikk, visuelle bilder og ord skrevet på papir samt fotografier hadde også innflytelse på strukturen i krystallene.

For eksempel hadde han vann i en flaske og skrev «Jeg elsker deg» på den. Så skrev han noe negativt på en lapp på en annen flaske, for eksempel «Jeg hater deg!» og « Du er stygg!». Så sammenlignet han hvordan krystallene ble når de ble frosset. Det viste seg at krystallene i flasken hvor det sto «Jeg elsker deg!», hadde klar farge og hadde blitt til vakre lysende krystaller. Krystallene i den andre flasken med negative ord på, var krystallene blitt deformert og var ikke klar i fargen.

Fra boken jeg har om dette:

Jeg tenker på hva dette kan gjøre med oss, når vi snakker stygt til oss selv, kontra snakke fint til oss selv! Kroppen vår består tross alt av ca. 70 % vann. Om vi hele tiden kritiserer oss selv for å ikke være pen nok, ikke slank nok, ikke god nok, for det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Hva er det vi egentlig tilfører kroppen vår da? Ikke rart at vi blir syke!

Bilde av krystallene som ble dannet etter negativt "tilsnakk".

Jeg har altså snakket så mye stygt til meg selv opp gjennom årene, men hvem kunne vite hvilken negativ virkning dette egentlig kunne ha. Med denne kunnskapen kan vi forstå mer og gi oss en god grunn til å være mye snillere med oss selv. Ikke sant? Elske oss selv og være glad i alt vi ER. Slik kan vi få det bedre og snu alle de negative tankene vi har om oss selv. Samfunnet i dag er helt nådeløs når det gjelder hva man skal leve opp til for å være «perfekt», istedenfor bryter det oss bare ned om vi ikke føler at vi strekker til. Jeg ønsker virkelig å nå ut med denne kunnskapen til så mange som mulig. Det er på tide at vi tar et valg på hva vi gjør mot oss selv. Vil vi være snill mot oss selv eller slem?

Jeg har begynt å snakke fint til meg selv. Jeg er så takknemlig for at jeg har ben og at jeg kan gå litt på dem! Jeg er frisk! Jeg er glad! osv. Jeg snakker bare positivt til meg selv. Jeg sender noen gode tanker til vannet før jeg drikker og til all maten jeg spiser. Det tar bare noen få sekunder og ingen legger merke til at jeg gjør det. Da sier jeg for eksempel inni meg «Jeg er god nok!» eller «Denne maten gjør meg sunn og sterk».

Bare prøv! Kroppen din vil juble over alt det fine du sier til deg selv! Og gjør det til en vane.

Dr. Masaru Emoto forsket også på hvordan vi kunne forandre vannet på planeten vår ved samme metode. Jorden består også av ca. 70 % vann- og med all forurensning vi mennesker påfører vannet, trenger vi et redskap for å ordne opp.

Ved Fujiwara- demningen i det sentrale Japan, fikk de en prest til å be en bønn til det forurensede vannet. De tok prøver både før og etter at de hadde sendt healende ord til det. Etter en time begynte vannet å bli klarere. Energien eller vibrasjonen fra ordene renset vannet.

Dette beviser bare hvor lite vi egentlig har forstått hva vi selv kan gjøre for å endre verden til det bedre! Om alle sender kjærlighetsfulle og takknemlige vibrasjoner (alt er energi), så kan vi endre på alt vi er frustrert og sint over! Istedenfor å fokusere på det negative, bør man sende ut hva man ønsker. Da kan det lett manifestere seg!

Nå skraper jeg bare i overflaten på denne forskningen som er gjort og som lett kan føles som "rar", men i den danske boken «De skjulte budskaber i vand», kan man lese mer i dybden på forskningen og forklaringer som er meget interessante. (ISBN 87-7759-280-8, w.w.w. sphinXforlag.dk).

Det er også gitt ut en musikk- og bildebok som heter «Water Crystal Healing, music & images to restore your well-being» av Masaru Emoto. Denne boken har to cder med musikk man kan lytte til. For eksempel denne musikkvideoen som jeg har lagt ut under her fra operaen Lohengrin av Richard Wagner.

Legg deg ned å lytt til denne musikken og send deg selv gode tanker.

Ved å ha kunnskap om dette og være det bevisst i det daglige, kan man endre livet sitt til det bedre. En viktig nøkkel - ikke bare for seg selv, men for hele planeten.

Så vær snill med deg selv og alle rundt deg! Du kan være en viktig og unik bidragsgiver til et bedre deg- og til og med til en bedre verden<3

Rydd opp i fortiden, det vil tjene deg!

For tretten år siden arbeidet jeg på et asylmottak. Det var mange sterke møter med mennesker som har gått igjennom traumatiske opplevelser. Opplevelser som vi egentlig bare ikke kan fatte, uansett hvor stor empati og forståelse man har. Jeg begynte å tenke mye på hvordan disse menneskene kunne få hjelp på en effektiv måte, uten å måtte stå i lang kø til psykolog og dessuten kjøre langt og mange ganger til konsultasjon. Jeg lette på nettet og fant en ganske ny behandlingsmetode som skulle være effektiv mot destruktive tanker og sterke følelser. Dette ble min inngangsport til Tankefeltterapien. Hvis denne metoden var så effektiv som det hørtes ut som, måtte det være helt utrolig! Tenk om man kunne få lov til å hjelpe etter hvert. Og nysgjerrig som jeg var, bestemte jeg meg for å lære mer om dette.

Like etterpå fikk alle ansatte beskjed om at asylmottaket skulle legges ned, slik det ofte er med mottak, men da hadde jeg allerede bestemt meg for å starte på utdannelsen. Om ikke jeg kunne hjelpe akkurat disse menneskene, kunne jeg kanskje hjelpe andre som trengte hjelp. Jeg håpte at dette kunne bli mer kjent og kanskje også brukes blant annet på asylanter.

Jeg startet med utdannelsen som tok meg ett år. Det var helgesamlinger og mellom samlingene var det mange skriftlige oppgaver og klienter som skulle behandles. 7 moduler måtte bestås underveis med eksamen til slutt. Det var mye psykologi, men fordi jeg var vernepleier og hadde studert psykologi før dette, gikk det greit og det var en fin tyngde å ha i tillegg til denne utdannelsen.

Behandlingen skuffet ikke, den viste seg å være så effektivt som jeg hadde håpet på. Destruktive tanker og sterke følelser ble raskt redusert og tilslutt helt borte. Jeg fikk behandling av de andre studentene og jeg behandlet meg selv også underveis.

Noen har selvfølgelig opplevd mye belastende i livet sitt og andre mindre, men det betyr ikke at de som har lite «å dra på», kan ha store problemer med erfaringene de har gjort seg og at det kan hindre dem i livet. Det er vel ikke mange som tenker å dra til psykolog heller fordi de for eksempel er redd for hunder eller har problemer med å tilgi noen? Jeg tror at det blir oppfattet som for «lite» og for hverdagslig til å ta tak i, men som likevel for mange kan være veldig hemmende. Tankefeltterapi er derfor en fantastisk behandlingsmåte både for «stort» og «smått». Og siden tanker og ulike følelser rommer så mye, er det ikke få plager man kan få hjelp til å kvitte seg med.

Det kan for eksempel være:

-          Traumer

-          Angst

-          Fobier

-          Stress/utbrenthet

-          Avhengighet

-          Sorg/kjærlighetssorg

-          Avvisning

-          Skyldfølelse

-          Sinne/raseri

-          Skam

-          Flauhet

-          Sjalusi

-          Tvangstanker

-          Tvangshandlinger

-          Depresjon

-          Panikkangst

-          Søvnproblemer

-          Jetlag

-          Dysleksi

Tft er en blanding av psykologi og østens kunnskap om energibanene i kroppen. Behandlingen foregår ved at klienten tenker på den negative følelsen samtidig som terapeuten stimulerer kroppens energibaner med lett fingerbanking. Hvilke punkter som stimuleres avhenger av klientens hendelse/følelse. Det fine med dette er at man ikke trenger å «brette ut» det man for eksempel har opplevd, men at det er tilstrekkelig at man tenker på hendelsen under behandlingen. Man får i tillegg lært seg teknikken selv, slik at man får et verktøy med seg.

Det var Idrettspsykologen Mads Uldal som brakte denne behandlingsformen til Norge og som har spredt terapiformen videre til andre i dette landet. Opprinnelig ble den utviklet av den amerikanske kliniske psykologen Dr. Roger Callahan på 80- tallet. Så dette er en relativ ny terapiform.

I dag brukes tft både av noen leger, tannleger og psykologer, samt av sertifiserte tankefeltterapeuter utdannet ved enten TFT-Norway i Oslo eller TFT-skolen i Tønsberg.

Nå har jeg hatt eget kontor og holdt på med tankefeltterapi i over 10 år. Det er fantastisk å kunne hjelpe mennesker med store og små plager og hjelpe med teknikker for å endre gamle og destruktive tankemønster.

Det har nærmest blitt en trend i dag å skulle fokusere på å leve i nuet og se fremover, men jeg tror det kan være veldig vanskelig uten å først rydde opp i alt som vi har opplevd som vanskelig i livet. Det kan hindre oss i å gå videre og nyte øyeblikket. Ved å rydde opp i fortiden kan man slippe seg selv fri. Å tørre å se på det som er ubehagelig for å forløse det, er veien til et lykkeligere liv.

Selv har jeg kvittet meg med redselen for hunder (har skaffet meg egen hund etterpå), klarer å gå i skobutikker uten å bli trist og lei meg (jeg kan bare gå i spesial sko og kan ikke kjøpe sko på vanlige butikker) og jeg har gått igjennom alle hendelser med mennesker som har såret meg eller mobbet meg i fortiden. Jeg har tilgitt hendelsene og har kvittet meg med de negative følelsene og tankene rundt det. Jeg bruker ikke energi på det lenger. Jeg husker hva som skjedde, men følelsene som før fulgte med, er ikke der lenger. Jeg har forløst alt og står fri.

Tankefeltterapi holder mål. Jeg ville aldri ha holdt på med noe som ikke hadde gitt resultater verken på meg selv eller andre. Så er det noen som sliter med noe, anbefaler jeg å kontakte en tankefeltterapeut. Over tid har det blitt mer kjent og flere terapeuter er kommet til over hele landet. Så sjekk hvor den nærmeste tankefeltterapeuten er ditt bosted.

Det er slett ikke dumt å rydde opp i fortiden. For kroppen vår husker alt og den trenger å heles for å møte fremtiden lykkelig og fri.

Lykke til <3

Å løfte hverandre

I begravelser hører man ofte veldig mye fint om den personen som er gått bort. Det er veldig flott det altså, men hver gang tenker jeg akkurat de samme tankene. Fikk denne personen høre SÅ mye fint om seg selv mens han levde? Burde han ikke få høre alle disse fine ordene om seg selv i levende livet?

Hvorfor uttrykker vi ikke oftere hva vi synes om en person? Forteller hvor fantastisk menneskene rundt oss er? Hvor unike, gode og betydningsfulle de er?

Kanskje man burde bli mer åpen og ikke holde igjen på det man mener. Er det flaut? Er det ikke passende? Er vi redd for å bli misforstått? Eller hva er det som gjør det? Gamle innlærte mønster kanskje? Er det bare vår kultur som er slik?

Jeg undrer.

Så er jeg opptatt av å endre spor i hjernen- eller danne nye og bedre. Et av dem er å trene på å ha fokus på de positive aspektene og egenskapene til andre. Tenk på hvor flotte ringvirkninger det skaper! Istedenfor å bite oss merke i det som ergrer oss med andre eller det som er annerledes hos dem enn hos oss selv. For det virker som om vi ikke trenger å lære oss akkurat det. Det er en lett oppgave for de fleste?

Vi har det fine ordet framsnakke, som så dagens lys på Andøya. Som er det motsatte av å baksnakke. Tenk om det kunne gå sport i å framsnakke flest mulig, men mest av alt si pene ting til andre ansikt til ansikt!

Jeg kan selv bli mye flinkere til dette, det er en av mine forbedringer som jeg ønsker å gjøre. Tenk den forskjellen man kan skape med bare å si 1 positiv ting til en annen hver dag!

Hva med å starte med de nærmeste og utvide det derfra. Å ikke ta det som en selvfølge at, «ja, men det vet de jo»! Det er bare en unnskyldning til oss selv for å fortsette i det gamle sporet...

Det trenger jo ikke å være en lang avhandling, men et fint komplement, en hyggelig sms. Det skal ofte ikke så mye til for å glede noen eller å gi noe som vil redde den personens dag. Å vite at man blir sett og satt pris på.

Ofte brenner stygge bemerkninger seg fast i minnet, mens de gode fader ut. Vi burde heller lage et nytt spor ved å samle på de gode ordene som blir sagt om oss. Ikke la dem passere, men memorere dem. Kanskje vi på den måten kan bli litt gladere i oss selv også!

Å ha en økt bevissthet rundt dette er utrolig positivt for oss alle,- ikke bare for dem som mottar, men også for dem som gir. Vi blir alle gladere og blir et enda bedre menneske. Sammen skaper vi ringer i vann. En bedre hverdag, ja, en bedre verden!

Jeg har en fantastisk venninne, som jeg ble kjent med for ca. 15 år siden. Vi hadde kjemi fra første stund og vi delte de samme interessene. Vi har gått på kurs sammen, utviklet oss videre på den spirituelle veien og fulgt hverandre i opp- og nedturer gjennom disse årene. Ikke at jeg tror at jeg har hatt like mange tøffe tak som henne, men vi har begge kjent på store utfordringer og reist oss opp for å gå videre.

Hun kunne ha vært min mor, ja til og med kanskje min bestemor, men hva har vel alder å si? Hun er utrolig ungdommelig til sinns og oppdatert på alt. Da mener jeg ALT. For noen år siden var jeg ikke på facebook. Gang på gang sa hun til meg: «Nu må du se tell å komme dæ på facebook! Det e jo der det skjer!» Ha, ha, ja hun fikk viljen sin.

I dag, kjære Reidun, vil jeg hylle deg! Du har et enormt stort hjerte som omfavner alle på din vei, er den sterkeste og modigste jeg kjenner!

Fyttirakkern for en sterk kvinne du er og hva du har gått igjennom av smerter, sorg og savn. For en styrke å reise seg gang på gang. Du er en stor inspirasjon og hjelp for så mange andre. Du er tro mot seg selv og bryr deg ikke om hva andre tenker og mener. Du lever ditt liv, fra hjertet.

Du er et fyrtårn som lyser opp i mørket og som viser vei for andre.

Jeg setter umåtelig stor pris på deg og den du er. Du er et forbilde som mange kan se opp til og følge som et godt eksempel. Tilgivelse, takknemlighet, å stå  sterk i seg selv og ha tro på det gode, uansett hva og hvem.

Så takk for den du er og for at jeg får være din venn! Jeg er veldig glad i deg! <3

Husk din neste. Kanskje akkurat I DAG trenger han eller hun et oppmuntrende ord. Og kanskje kjemper de en kamp som du ikke vet noe om. Det er i dag vi lever og det er nå vi aller mest trenger de gode ordene.

Mysteriet om kornsirklene

Fenomenet som oppstår hver sommer i England, men også av og til i andre land, er et mysterium. Noen hevder at de er laget med planker og tau- men hei!!! Da har de ikke satt seg grundig nok inn i fenomenet. De kan bli laget i mørket i øsende regn på en størrelse opp til 11 fotballbaner! Og det på minutter! Det er det ingen som klarer med planker og tau. Ikke det at det ikke går an å lage dem med det, men da tar det mange timer og i fullt dagslys. OG man etterlater seg spor. De blir heller ikke perfekte, man ser lett om det er en ekte eller ikke. 

Kornsirklene er ofte ikke bare sirkler, men geometriske mønster som er helt perfekte i forhold til hverandre.

Alle disse kornsirklene har jeg vært i. Den tredje her er den eneste som noen gang er kuttet eller som ikke er blitt helt fullført. 

Kornet kan også legges på forskjellig vis, som blir kalt ulike legder. Enten er det flettet eller bøyd ulikt eller likt i samme kornsirkel. Kornaksene er ikke brukket, men bøyd som om de er blitt oppvarmet og strukket. Kornsirklene er så store at når man går inn i dem, ser man ikke hvordan de egentlig ser ut. Derfor benyttes flyfoto. Det er virkelig da man ser hvor utrolig perfekte de er, som et avtrykk presset ned i kornet!

Ulike legder i kornsirklene. Det er best å gå i dem som er ferskest, fordi vind og regn etter hvert kan forringe kvaliteten i dem.

Selv har jeg vært 2 somre i England for å se på dem og jeg lar meg fascinere. Det er morsomt å finne hvor de er, gå inn i dem og kjenne på energien. De fleste kornsirklene kommer i Wiltshire.

 

Inni hendene våre fikk vi røde områder og det prikket voldsomt av energien inne i kornsirkelen.

Det store spørsmålet er hvem som lager dem og hvorfor? Det er det mange teorier om. Noen mener at det er utenomjordiske vesener som prøver å ta kontakt med oss eller introdusere seg selv uten å skremme vettet av oss. Hver kornsirkel skal ha et budskap med seg til oss som mange prøver å tyde. Og at de har en teknologi som vi ikke kjenner til enda som lager dem.

En annen teori er at man kan visualisere mønster og at de vil materialisere seg langs laylinjene som det er flust av i dette området. Laylinjene er energilinjer som ligger i jorden.

Noen har observert kuler av lys som sveiper over åkrene i stor fart, og etterpå er det blitt en kornsirkel der.

Dette er et fenomen som er kjempe populært og som tiltrekker seg mange mennesker fra ulike land hvert år. Så populært at det er startet en kornsirkelkafe, hvor man kan dra for å få vite hvor de er og når de kom. Så har de også flyfoto av dem, slik at man vet hvordan de ser ut fra luften.

 Inne fra kornsirkelkafeen

Det er slett ikke alle bøndene som er glade for dette fenomenet, og det kan man forstå. Folk som skal i åkrene får beskjed om å gå i traktorsporene og noen tar betaling for at man skal få gå i åkeren deres.

Andre bønder slår gresset med en gang de oppdager at det er kommet en kornsirkel hos dem, men det har vist seg å ikke være lurt. Da dukker det nemlig opp en ny ganske så snart!

Jeg gjorde et eksperiment det første året jeg besøkte kornsirklene. Jeg hadde nemlig hørt om at en gjeng japanere hadde visualisert Yin- Yang symbolet og neste dag kom nettopp dette symbolet!

 Jeg gikk på krykker og hadde litt problemer med å komme meg ut i åkrene. Så da fant jeg ut at jeg like gjerne skulle visualisere hvor jeg ville en kornsirkel skulle komme. Den måtte komme i en skråning hvor jeg kunne sitte i bussen å se på hele kornsirkelen og det måtte være en stor parkeringsplass nedenfor skråningen slik at vi kunne parkere der, men jeg klarte ikke å bli enig med meg selv hvilket mønster det skulle være. Neste dag var det kommet en kornsirkel i en skråning og det var en stor parkeringsplass rett nedenfor! Men bonden hadde allerede ødelagt den så jeg fikk ikke sett mønsteret i den. Tilfeldighet?

Det har vært forsket ganske mye på dette fenomenet. De har tatt kornakser med seg og likeså jordsmonnet. Kornaksene som har vært i en kornsirkel vokser dobbelt så fort som kornet utenfor kornsirklene. Det er laget en film om dette av Terje Toftenes, som er veldig interessant. Filmen heter: Kornsirkler- visittkort fra det ukjente.

Det går også kornsirkelturer som man kan melde seg på med norsk guide. En av dem er Gaia travel.

Om du er interessert har Eva- Marie Brekkestø en lukket facebookgruppe som heter Kornsirkler som man kan spørre om å få være med i.

Fenomenet er fascinerende. Hvorfor det kommer så mange hvert år i England vet man ikke, men spennende er det!  

Det finnes ingen død

Nei, du leste rett. Det finnes ingen død, bare en ny begynnelse. Sjelen forlater bare kroppen og reiser videre til en annen dimensjon. Hvordan kan jeg si dette så bastant? Hvordan kan jeg påstå dette? Det er fordi jeg har snakket med de «døde» i mange år. De kan vise seg for meg slik de var da de levde, de kan gi beskjeder til de etterlatte, de kan vise meg hvordan livet deres var eller vise meg noe helt konkret som bare de etterlatte forstår og vet om. Jeg mottar fra dem på litt ulike måter.  Men det er ikke slik at jeg bestemmer og kan si: Nå skal min bestemor komme til meg! Jeg vil snakke med deg! Det er ikke slik det fungerer. For det er den «døde» som kontakter meg og ikke omvendt. Jeg kan derfor ikke gå rundt å be om kontakt til personer som har mistet noen, selv om de ønsker det. Hvis den «døde» selv har noe å si, kan det likevel være de kommer når jeg «tuner» inn.

De som er på den andre siden, befinner seg bare som i et slør unna oss. Det er i alle fall slik jeg opplever det. De er veldig nær oss spesielt de første dagene etter de har forlatt oss, for å se til oss og ta farvel med alt og alle. Gjøre opp status før de slipper helt tak i det jordiske. Jeg har flere ganger sett den «døde» være med i sin egen begravelse eller komme for å si at de har det bra der de er nå. Det er veldig sterkt og spesielt. Noen ganger kjenner jeg også energien deres veldig sterkt. Da vibrerer kroppen min som et aspeløv.

Jeg er nok et medium, som kan være bindeleddet mellom denne verden og den åndelige verden.

Jeg har hatt denne evnen i mange år, men har spesielt arbeidet med dette i de 2 siste årene. Jeg har jobbet intensivt med å øke min kontakt og forståelse av den åndelige verden ved å blant annet gå på en skole i England. Der lærer vi oss å knytte kontakt spesielt til vårt eget «team» på den andre siden. Det øves på at jeg skal forstå dem bedre, men også at de skal forstå meg. Dette er en toveis kommunikasjon. Jo mer vi øver på dette, jo mer forstår vi hverandre og knytter sterkere bånd.

Jeg på Arthur Findlay College i England

Igjennom skolen har jeg fått min egen mentor som er et medium. Hun gir meg oppgaver og vi holder kontakten via skype. Her er det blitt mange gode tilbakemeldinger som styrker troen på egne evner og øker kontakten med åndeverden. Jeg må ha tillitt og tro på det jeg får av informasjon, selv om det ikke gir mening for meg- men for den som mottar det kan det bli en stor bekreftelse på at det er personen de ønsker kontakt med som er kommet. Så uansett hvor rart det kan fortone seg for meg, kan det bety alt for den som får beskjeden, og det skal derfor formidles.

Jeg er også blitt innlemmet på nettet i en internasjonal organisasjon hvor man utvikler seg videre som medium, der alt er «live» og alle som er til stede hører hva som blir sagt/formidlet fra åndeverdenen via mediumet og hvem som mottar det. Det er interessant og lærerikt.

Årsaken til at jeg gjør dette, har bare en årsak. Det er å hjelpe mennesker å gå videre i livet etter å ha mistet en kjær til åndeverden.

Det kan bety enormt mye å få beskjeder fra den personen eller få oppklart noe uavklart. Sorgen og savnet kan etter hvert bli til vakre minner om personen og en visshet om at han eller hun overhode ikke er død, men eksisterer enda bare på et annet plan. De «døde» vil ikke at vi skal sitte fast i sorg og savn, men leve livene våre i glede og i kjærlighet. Det er derfor vi er her for å erfare og vokse som sjel. For å ha det best mulig og vokse på utfordringene. Det er ikke noe mer de ønsker for oss enn at vi skal gå videre i livet, når de har gått over til den andre siden.

De kommer også på besøk til oss, i drømmer, ved å flytte på gjenstander, ved å forstyrre elektriske apparater, ved at du kan finne mynter der du er eller kjenne parfymelukten hun brukte eller duften av favorittrosene. De har sine måter å si hei, hei! Her er jeg!

Nettopp kom det en person til meg fra den andre siden. Det var en forsvinningssak. Personen fortalte meg at han hadde tatt selvmord, hvordan og hvor han var nå. Han hadde beskjeder til sin familie og ville bli funnet slik at familien kunne ha en grav å gå til. Jeg fikk mange detaljer som var forklarende for familien og som ikke levnet tvil om hvem det var. Personen ble funnet etterpå.

Å kunne hjelpe på en slik måte er en stor ære og en stor motivasjon til å fortsette som medium. Jeg er så uendelig takknemlig og ydmyk for at jeg kan jobbe med dette. Jeg tar det på det største alvor. Dette er ikke en partylek eller noe man skal utnytte til sin fordel.

Jeg har vært ganske så tilbakeholden om dette, men velger å si det nå fordi jeg tror at tiden er inne for å nå ut til mennesker som kanskje vil endre sitt syn på døden. Som har mistet en kjær, som kjenner noen som har dødsangst eller som selv har dødsangst.Jeg skal ikke tre ned noe over hodene på andre, man bestemmer selv hva man vil tro på og ikke tro på. Jeg bare rett og slett beskriver min virkelighet og så er det opp til hver enkelt å ta det til seg, avslå det som det største tull- eller å tenke over om dette resonerer med noe i en selv.  Kanskje har du opplevd noe en gang som du synes var spesielt og uforklarlig, kanskje kan du finne trøst i det, eller kanskje kan du få forklaring på hvorfor gjenstander forsvinner i huset ditt for så å komme tilbake, eller hvorfor du kjenner en lukt noen ganger som minner om en person som er «død». Dette kan forandre ditt liv på et positivt vis om du kommer frem til at det ikke finnes en død slik du har trodd. De er bare en tanke unna, et tåkedis unna deg. Sjelen lever videre og du vil møte dem igjen den dagen du selv går over til den andre siden.

Det er mitt team av veiledere i den åndelige verden som ville at jeg skulle skrive om dette. Og da gjør jeg det, selv om det kan være litt nifs å «stå frem».

 

 

Reisen til Abadiania

For noen år siden tok jeg et klokt valg, vil jeg si. Jeg var da blitt gitt opp i Tromsø på hudavdelingen og  jeg ble sendt hjem uten å ha fått noen bedring. Jeg var lenket til rullestolen, for under fotsålene mine var det bare «kjøttkake». Etter å ha prøvd alt mulig i 2 år fra larver som spiste på meg, salver og annet, ble jeg sendt hjem overlatt til meg selv. 

Selv om de hadde gitt meg opp, kunne jeg ikke tillate meg å gi opp. Jeg skulle for alt i verden ikke bli sittende slik resten av mitt liv og til og med kanskje miste bena mine etter hvert. Det måtte da finnes en løsning?

Jeg var medlem i en bokklubb og jeg fikk månedsbladet sendt i posten. Der sto det om en brasiliansk mann som kalte seg for John of God. Jeg hadde aldri hørt om han, men han var et medium og en healer som ca. 12 millioner mennesker fra hele verden hadde reist til for å få hjelp. Jeg bestilte boken og filmen som var laget om ham med en gang. Dette måtte jeg sjekke ut!

John of God ( Joào Teixeira de Faria)

Da jeg hadde sett filmen var jeg fast bestemt. Dit skal jeg! Uansett! Jeg åpnet ikke boken engang.  Men jeg ante ikke hvordan jeg praktisk skulle gjennomføre det og om jeg i det hele tatt økonomisk kunne finansiere turen. Dagen etter kom et nytt medlemsblad. Nederst i et hjørne på nest siste side sto en liten annonse. Gruppetur med guide fra Norge til John of God! Mine bønner var hørt! Jeg kastet meg på telefonen for å snakke med den norske guiden og få tilsendt alle praktiske opplysninger. Neste tur skulle gå om bare en måneds tid og prisen var helt ok.  Dette var like før jul og jeg gledet meg allerede til å reise. Men fremdeles visste jeg lite om hva som ventet meg, men hvorfor skulle jeg ikke dra? Hva hadde jeg å tape? Ingenting! I det minste fikk jeg 2 uker i sol og varme, for hjemme var det full vinter.

Natten før avreiste hadde jeg en spesiell drøm. Jeg satt høyt oppe på et fjell og jeg reiste meg opp for å se over kanten. Fjellet stupte rett ned i avgrunnen. Plutselig fikk jeg overbalanse og jeg skled mot stupet på noen runde steiner og grus som lå der. Et fast grep i armen min kom og jeg ble dratt tilbake av full kraft. Da jeg snudde meg for å se hvem som hadde reddet meg, så jeg rett inn i ansiktet til John of God! Jeg bråvåknet og tenkte at HAN DER kommer til å hjelpe meg. Jeg har tatt det rette valget med å dra dit! I ettertid ble jeg fortalt at han søker forbindelse med oss som skal dit allerede når det er bestemt at vi kommer til han. Ja, tro det eller ei! Slik jobbes det fra det åndelige planet.

Så reiste jeg til Brasil. Uten spesielle forventninger, men bare stilte meg åpen og sa ja takk til den hjelpen jeg kunne få.

Der viste seg at det ikke er noen som lover deg noe som helst. Og du kan til og med få hjelp til noe annet enn det du tror du får hjelp til. Hele opplegget på Casa de Dom Inàcio de Loyola (John of Gods senter som han jobber fra), forsto jeg ikke så mye av. Men siden vi hadde guide med oss, fikk vi raskt oversikt over hvordan alt fungerte rent praktisk.

John of God er jo litt av et navn å kalle seg, men han sier selv at han gjør absolutt ingenting, det er det Gud som gjør. Han er bare en kanal som det åndelige jobber gjennom. Han ble født i en fattig familie og måtte tidlig ut i arbeid for å hjelpe å forsørge familien. Han gikk så lite på skole at han ikke lærte seg å lese engang. Lite visste han da om hvilket spesielt liv som ventet ham. Han falt i transe og gjennom det arbeidet han som healer og medium. Når han kom til seg selv igjen, forsto han ikke noe av hva de rundt han fortalte. Han hadde mirakuløst hjulpet mange syke mennesker til å bli frisk. Først trodde han de bare tullet, men etter hvert forsto han at dette var helt sant. For han opplever det hele som «å sove» når han arbeider, han overlater kroppen sin til entitetene som følger ham. Entitetene vil si de som jobber igjennom ham fra den åndelige verden. Dette er leger, kirurger, psykologer og andre høytstående sjeler som en gang har levd på jorden. Fra den åndelige verden kan de arbeide fra et meget høyt plan og gjennom dette hjelpe mennesker med fysiske og psykiske plager. De kan også åpne opp mennesker til en større spirituell utvikling eller hjelpe i en vanskelig livssituasjon. Med andre ord, kan alle dra dit, uansett om du er frisk eller bare vil utvikle deg videre som menneske. Alle blir bedt om å ha hvite klær på seg, fordi entitetene ser oss som et hologram, og det er enklere når vi er i hvitt.

Prosessen som skjer beskrevet med et maleri. Pasienten med John of God som blir ledet av en entitet, mens menneskene som sitter i hvitt hever energien ved å være i enmeditativ tilstand.

Da jeg kom dit, opplevde jeg stedet Abadiania som meget spesielt. Det hersket en utrolig fred der og alle menneskene var vennlige og i samme ærend. Det var som om jeg var kommet til et lite paradis på jorden, hvor alle var velkommen. Uansett legning, nasjonalitet, kultur, religion eller uten en religion.

Abadiania var opprinnelig bare utmark, men ble til en liten by etter at John of God bestemte seg for å legge senteret sitt der. Det er bygd oppå en stor bergkrystall formet som en spiral. Så har alt annet av posadaer (overnattingssteder), butikker, kafeer og alt man trenger bygd opp rundt det. Det er en meget høy energi på dette stedet, for å si det pent.

De ulike behandlingene hos ham er GRATIS og det som er mest vanlig å få på senteret hans er:

-Operasjoner (i energien din eller fysisk)

-Urter

-Krystallseng (justere chakraene dine)

-Sitte i Current (meditasjon og holde energien oppe mens han arbeider)

-Massasje

Jeg fikk bare operasjoner. Ikke fysiske, men operasjoner i min energi. Etter operasjonen som bare fortoner seg som å sitte i meditasjon, skal man ta taxi rett til posadaen der man bor og legge seg. Der skal man ligge i 24 timer, for man ER ny operert. Noen har bare ledd og ikke trodd noe på det. De har gått rett på butikker og på kafe. De har blitt veldig syke og blitt sengeliggende en hel uke etterpå. Så det er viktig å gjøre som man blir bedt om!

Etter 14 dager dro jeg hjem igjen og sårene under fotsålene var grodd! I Tromsø hadde jeg kontroll uken etterpå og de skjønte ingenting hva som hadde skjedd.

Jeg fikk også urter som jeg skulle ta videre. Den våren og sommeren klarte jeg å stå oppreist og gå 2-3 skritt. Fremgang var det! Så jeg bestemte meg for å dra dit en gang til. I oktober dro jeg på nytt. Denne gangen fikk jeg også bare operasjoner. Den siste gangen jeg kom frem til John of God, sa han at alle som holdt energien og mediterte skulle åpne øynene. Så spurte han om jeg kunne reise meg fra rullestolen. Jeg visste jo at jeg kunne det, så jeg gjorde det. Så spurte han om jeg kunne gå gjennom lokalet og ta i veggen og gå tilbake igjen. Jeg tenkte at det kan jeg jo ikke, men jeg får prøve 2-3 skritt. Da gikk jeg i full fart til enden av lokalet, tok i veggen og småsprang tilbake. Det var en sterk opplevelse! Etter da har jeg gått, selv om jeg må avlaste beina med jevne mellomrom og ha med meg rullestol på turer.

Etterpå var det fantastisk å la rullestolen stå og leie seg sykkel. For en frihet!

Det ble også til at jeg dro 2 ganger til dit. Det var en lengsel til stedet og alt som skjer der. Som om jeg ble ropt til- kom, kom! Jeg så mirakler skje med andre, jeg fikk oppleve sterke spirituelle opplevelser og treffe fantastiske mennesker fra ulike deler av verden, med hver sin sterke historie.

Det som kanskje er aller viktigst å si her, er at en reise til Abadiania vil forandre deg på en eller annen måte, på et eller annet plan. Alle får hjelp med NOE. Er det ikke fysisk, kan det være du får styrke til å gjøre endringer i livet ditt som er nødvendig, du får spirituelle evner eller du blir opptatt av selvutvikling. Kanskje du får fred i ditt indre til å godta din livsvei og gjøre det beste ut av det. Noen blir helt friske, noen får tilført flere år til sitt jordiske liv, noen drar hjem og dør av sykdommen sin. INGEN sier hva som skal skje eller hvordan, men du har i alle fall et håp når du drar dit. Og som det sies: Det er ikke den åndelige verden som bestemmer når du skal forlate denne jorden, det er en avtale mellom deg og Gud. Så selv John of God og hans team kan ikke bestemme alt.

Når det kommer til Gud, må jeg bare si at du trenger overhode ikke tro på Gud eller ha en religion for å dra dit. Du trenger heller ikke å se opp til John of God som en guru. Alt er opp til deg selv. Husk at vi er alle spirituelle vesener, men vi har ulik misjon på jorden. Han har valgt en spesiell og tøff misjon. Han ofrer hele sitt liv til å hjelpe andre mennesker. Så er det noe man bør være der, så er det TAKKNEMLIG! Ingenting annet behøves når du tar turen dit.

Når jeg ser på filmsnutter fra han på You.tube, er jeg glad for at jeg ikke så dem før jeg dro første gang. Det kan se ganske så skremmende ut med de fysiske operasjonene han gjør. Da er det godt å vite at ingen får fysiske operasjoner om du ikke spesifikt spør om det- og det er ikke sikkert du får det da heller. Han gjør det på noen få fordi de tror ikke at de kan bli frisk uten fysisk operasjon. Barn, veldig syke og eldre får aldri fysisk operasjon. Når det er sagt, er det ingen som får infeksjon etterpå og ingen kjenner smerte! Så her er stedet hvor alt det som ikke går an, går an! Jeg har sett det med mine egne øyne, men skjønner at dette kan høres helt vanvittig ut.  Abadiania er ikke som andre steder.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er der, det må egentlig bare oppleves. Har du lyst på en annerledes og spennende reise, er dette absolutt stedet å dra til. Mange leger, kirurger og forskere drar dit for å se dette med egne øyne. For det skal jo ikke være mulig å gjøre det han gjør!

Selv har jeg hatt enormt utbytte av det- ikke bare fysisk, men også med å bli mer kreativ og utvikle meg videre på min spirituelle vei. Jeg er ikke blitt 100 % frisk fysisk, men jeg er blitt mye bedre og har ikke så mange komplikasjoner som før. Jeg har med andre ord ikke fått underhudsfettet tilbake under fotsålene mine, men jeg har en helt annen livskvalitet som jeg ikke ville ha hatt uten reisene til Abadiania. Så hva som er bestemt for meg, må jeg bare føle en indre ro på og leve mitt liv så godt det lar seg gjøre. Jeg tror på mirakler og hvem vet, kanskje en dag blir jeg helt frisk.

Har du lyst til å få mer informasjon om gruppereisene dit med norsk guide, kontakt meg for mer informasjon. 

Ønsker du å lese mer detaljert om John of God kan jeg anbefale å lese boken John of God, skrevet av Heather Cumming og Karen Leffler. Den er oversatt til norsk. ISBN 978-82-02-32506-0, utgitt av Cappelen Damm AS.

Ellers finnes det en norsk film utgitt av guiden Ann- Kristin Espejord om JOG og hans virke. Anbefales!

 

 

 

Gudinne i rullestol



New York leverte! Det leverte så det holdt! Mange utflukter fra morgen til sent på kvelden - så man skulle tro at man var på opplevelsesleir (sitat Marina), og ikke på en ferie. Men slik blir det ofte med denne familien på tur. Eller rettere sagt, hver gang. Det er ikke noe avslapning her i gården, men så er det også derfor vi søker opplevelsesferier fremfor charterferie. Vi blir fort rastløse og lei, vi må ha noe å gjøre hele tiden, også jeg som er i rullestol. I fjor var det ingen hindring å dra til Pompeii, men det endte med at vi knakk rullestolen ( for de som ikke har vært der, så er det ikke akkurat et lett og flatt terreng). Men i år så klarte rullestolen seg!

Det som IKKE leverte i New York, var at undergrunnen ikke var tilpasset bevegelseshemmede med tilrettelagte heiser på hver opp- og nedgang. Noen steder var det heis, men den virket ikke. Andre steder sto det merket med heis på kartet, men når vi kom dit fant vi den ikke! Med tanke på alle turistene som besøker byen, de med tunge kofferter, med barnevogner, med stav eller rullestol, så må jeg si at NYC ikke holder mål i det hele tatt på dette feltet. Terningkast 1. Stakkars dem som ikke kan gå i det hele tatt. De må rett og slett bare glemme å ta undergrunnen og finne en alternativ måte å komme seg frem på. Mulig at busser var et alternativ, noe vi ikke rakk å sjekke ut, dessverre.

Frihetsgudinnen måtte man bestille 6 måneder i forkant for å gå opp i kronen. Det visste vi ikke, så det ble det ingenting av. Men jeg kan love at det ble mye trapper å gå i på undergrunnen. Ofte 3 etasjer både opp og ned. Så trening det fikk jeg mye av. Skal ikke stå på det! Og heldige meg som har en mann  som bar rullestolen både opp og ned alle trappene. Han fikk også mye trening skal jeg si deg! Datteren vår ble vår faste pikkolo, som måtte bære vesken min, ryggsekkene og handleposer. Vi var sikkert litt av et syn. Alle "mann" i aksjon. 

Nå skal det sies at det også var noen fordeler med å sitte i rullestol også. På spisesteder som Bubba Gump, utkikksposter som Top of the Rock, Empire State Building og på museumer, gikk vi rett forbi alle køer og fikk egen "loser" hele veien opp og frem. Til og med trafikken ble stoppet av trafikkpoliti når Gudinnen i rullestol ankom. På Planet Hollywood visste de ikke hvordan de skulle få meg raskt nok inn til bordet. Det var lang kø der og vi hadde ikke forhåndsbestilt bord. Da ble jeg litt brydd. Hvorfor skulle jeg komme inn først? På grunn av rullestolen? Jeg skjønner visst ikke alt. Kanskje de var redd for at jeg skulle dø av sult i køen, jeg har jo fyrstikktynne armer og ben....og at jeg virkelig trengte mat FORT. Ha,ha...

Galgenhumor må man ha. Ellers overlever man ikke. Man kan ikke ta seg selv så høytidelig. Heldigvis er jeg god på å gi faen i hva andre synes. Er det noen som synes jeg er rar, så er det sannelig ikke mitt problem. Jeg har nok problemer som det er.

Første delen av den første dagen var Gudinnen i rullestol ikke særlig happy. Det viste seg at hotellrommet vårt ikke hadde hånddusj, noe jeg MÅ ha. Så da måtte vi ut å lete etter en hånddusj vi kunne koble på og tang for å få det til. Heldigvis fikk vi tak i etter mange turer med undergrunnen hit og dit og utallige trappetrinn senere.(Denne måtte kobles av og på hver dag, slik at ikke rengjørerne fant ut av dusjoperasjonene våre).  Regnet øste ned den dagen  og vi sprang så fort vi kunne fra bygning til bygning. Skulle minst tro vi var med i en tragikomedie. Springende med meg i rullestol med handdusj og tang ute i pøsregn. Det skal sies at jeg også hadde blå plastovertrekk over sandalene mine og skinnhansker på hendene mine i 30 graders varme for å få godt grep på rullestolen. Ikke noe vakkert syn, men må man, så må man. Om man ser ut som en tulling, så får det bare være. Og jeg gjorde nok sikkert det. Fikk noen rare blikk, men så kan de jo prise seg lykkelig over at de kan ha ordentlige sko på seg. Og at de kan dusje uten hånddusj. Og gå uten skinnhansker i 30 graders varme. Og være takknemlig for det. Hvor mye tid man frigir også når man ikke har sår som skal skiftes på, må også være en sann lykke. For ikke å snakke om forberedelser før avreise med å ha nok bandasjer, sokker, dusjstol osv. 

Så lærte jeg noe nytt også på turen. Thrifting. Datteren min er opptatt av miljøvern og er i mot bruk- og kast galskapen. Thrifting er da en god ting om man skal kjøpe seg klær. I disse butikkene er alle klærne brukt, men i god stand - og man kan gjøre et kupp med å finne merkeklær til en billig penge. Blant annet fant hun en pologenser til 48 kroner som vi senere fant i en ordinær butikk til 1000 kroner. Det er mange Thrifting butikker i New York,om man er interessert i dette.







 

Hvis noen er bekymret for høy kriminalitet eller terror i New York, så er det i alle fall nok av vakter og politi overalt. Vi følte oss ganske trygg. Folk var hyggelige og hjelpsom. Ikke så vi et eneste beruset menneske heller eller noen som oppførte seg dårlig. Jo, vent. Det eneste vi opplevde av ubehag var noen kvinnemennesker som hadde en skikkelig kattefight i en heis. MEN, det går helst godt!

For menn som liker tekniske duppeditter, så er butikken B&H veldig bra! Her finner man det meste av produkter og ulike utgaver av disse. For fotointeresserte er det et godt utvalg med kameraer og man kan også kjøpe pent brukte. Vi så på for eksempel et kamera som nytt koster 11000 kr i Norge, som de solgte pent brukt til 5000 kr.





 

Ellers av butikker, så ble jeg stor fan av Loft. Det er en klesbutikk hvor man faktisk får utrolig god hjelp fra personalet og som har eget prøverom for de i rullestol. Klærne koster litt, men de er av ordentlig kvalitet. Så istedenfor å kjøpe mange billige klær på thrifting, kjøpte jeg kun en bukse der. 

Det finnes utallige småkafeer overalt, hvor man kan spise frokost og lunsj til en billig penge. Vi spiste frokost hver dag på en liten sjarmerende sjappe nært hotellet vårt. Der kom mange innom for å ta med seg mat og drikke på jobb eller for å spise frokost. Her fikk man litt innblikk i nabolaget og dagliglivet til amerikanerne i dette området. Hyggelige mennesker som gjerne ville gi oss tips om steder å besøke og som lurte på hvor vi kom fra.

 Ynglingskafeen min ble derimot Prets. Der selger de bare organisk og ren mat, samt drikke. Alt var fantastisk godt der. Jeg savner virkelig den kafeen! Så for dem som ønsker å spise litt sunt og ikke så mye fastfood, så anbefaler jeg å dra til dette stedet. Det finnes mange av dem rundt omkring i byen.



 

Når det gjelder overnattingssteder, er det svindyrt i NYC! Særlig om du ønsker å bo "midt i smørøyet". Vi valgte å bo på Long Island. Der er det billigere å bo, og samtidig ikke så langt fra Times Squere  og de mest populære stedene å besøke.

Været kan være skiftende, så ha med regnjakke eller paraply og tettesko. Det kan komme skybrudd og da er det ikke lite regn som kommer ned. Vi hadde bare en dag med regn og resten av ferien i strålende sol og over 30 grader. Ofte hørt: "Det er ikke noe i si på temperaturen i allefall" (Sitat Knut-Arne). Det får bli væroppsummeringen fra turen.

Disse stedene var vi på og som jeg kan gå god for i NYC:

- Central Park: Nydelig sted for trening, soling, sykling, roing. Man kan rusle rundt i skogen og kjenne pulsen fra byen roe seg litt ned. Terningkast 6

- Times Squere:  Veldig folksomt, men er man i NYC er dette et must. Spesielt morsomt på kvelden med blinkende reklame på skyskraperne. Terningkast 6

- High Line: Nedlagt togskinne som er ordnet til en park. Du kommer deg litt opp i høyden og kan rusle blant trær og blomster. Det er sittebenker om man vil ta seg en hvil underveis eller spise en deilig is. Terningkast 6

- Liberty Island m/frihetsgudinnen: Fin båttur utover til øyen hvor frihetsgudinnen er. NB. skal man opp i kronen må man bestille dette et halvt år i forveien! Terningkast 6 

- Ellis Island: øyen hvor alle immigrantene kom til først. Her finnes bygningen enda og de har laget et museum der hvor man følger immigrantenes steg for steg i prosessen. Bare 2 % av dem ble sendt i retur. Sterkt og informativt. Terningkast 6

- Museum:Natur Historisk Museum. Terningkast 4.The Metropolitan Museum of Art. Terningkast 6. The Museum of Modern Art. Terningkast 5. Native American  Museum. Terningkast 5. Belive it or not. Terningkast 4





 

- Top of the Rock: Høy skyskraper hvor man tar heisen opp for å se på utsikten. Terningkast 6

-The Empire State Building: Høy skyskraper hvor man får utsikt over byen fra toppen. Her kan man dra på kvelden for å se byen når det er mørkt.

-Restauranter: Bubba Gump. Terningkast 6. Planet Hollywood. Terningkast 5

Kafe: Prets. Terningkast 6.  Dunkin Dounuts. Terningkast 5

Ground Zero: Minnesmerke etter11 september: Her var kun mannen min. Terningkast 4

Intrepid Sea Air and Space Museum: Hangarskip, ubåt, romferge og mange fly. Her var kun mannen min. Terningkast 5

Little Italy: Koselige italienske restauranter, men ellers lite preg av Italia. Terningkast 4

Chinatown: Kinesiske butikker og restauranter. Terningkast 5

Broadway: Her rakk vi ikke å dra. Den mest populære nå er The Lion King. NB! Det koster 1500 kr pr billett.

Helikoptertur over byen: Dette rakk vi heller ikke, men skal visst være en veldig flott opplevelse.

Anbefaler å kjøpe New York City Pass før man drar. Da får man inngangsbilletter til mange av severdighetene og får litt rabatt også.

Takknemlighet er det store ordet jeg sitter igjen med etter ferien. Uendelig takknemlig for at jeg fikk oppleve New York og alt det har å tilby, både på gode opplevelser og utfordringer. Jeg har erfart og blitt litt klokere. Man må tilpasse seg og gjøre det beste ut av det. Så er jeg ikke minst takknemlig for de gode gjerningene fra mannen min og min pikkolo, Marina. Jeg har dratt mange ganger alene, men i denne byen ser jeg at det hadde det blitt litt vanskelig å vært helt alene.

Et besøk i NYC er absolutt å anbefale, med eller uten rullestol. Det krever bare at man er litt mer løsningsorientert og at man er åpen for at det kan komme utfordringer underveis. Være beredt! Og til alle de som har ben å gå på, husk godt fottøy! Det blir mye traving.

New York må oppleves!



 

Beste hilsen fra Gudinnen i rullestol

 

 

 

Ferietid og no limits!

I kveld bestilte vi New York City Pass og så på aktiviteter vi kan gjøre i ferien. Mannen min skulte bort på meg fra pcèn sin og sa: Ja, jeg ser nå at vi ikke skal opp i kronen på Frihetsgudinnen. Det er 393 trappetrinn - og de skal jo gås ned også.....Slikt sier man ikke til meg. Så mitt svar ble:  Er det noe som er heeeeelt klart, så er det at vi skal opp dit! I alle fall jeg!

Jeg liker ikke at noen forteller meg hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg har en sjelden tilstand i kroppen hvor underhudsfettet er borte under fotsålene mine, men også fra knærne og ned. Det gjør at jeg går som på en "spikermatte", jeg må sitte ned å hvile beina regelmessig og får lett sår. Kraften i beina mine er helt normal, så jeg kan gå en del i gode perioder og nesten ikke i det hele tatt i dårlige perioder med sår eller betennelser. Det heter så fint Lipo dystrofi. Etter mange år med denne tilstanden, har jeg lært å leve med det og har jobbet med å få frem all den livskraften jeg har. Livet skal leves med god kvalitet og stor lykke. Ingen kan stoppe meg der. For det går an å leve et godt liv på tross av at ikke kroppen er 100 % funksjonell. Ofte er det psyken som tar knekken på mennesker når man ikke er helt frisk, men det går absolutt an å styrke det mentale ved å få noen nøkler til å jobbe med.

Jeg er i utgangspunktet utdannet vernepleier og er også tankefeltterapeut. Så jeg vet at destruktive følelser og tanker kan stoppe oss og gjøre livet surt. Men ALT kan endres på. Takk gode Gud for det! I mitt hode finnes det ikke begrensninger, bare muligheter. Selv om jeg vet at jeg er nødt til å ha med meg rullestolen for å henge med, må jeg utforske New York fra rullestolen, men også bruke beina der jeg kan. Har jeg virkelig lyst til noe, så prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan få det til. Noen vil kanskje si at jeg er urealistisk og ikke skjønner mine egne begrensninger. Men likevel er det ikke andre som skal bedømme det. Det er jo jeg som kjenner meg best! Å ha motivasjon og tro på at man kan klare noe, er alfa og omega når det gjelder alt i livet vårt. Alt for mange i min situasjon med begrenset "gåkvote" ville ha sett svart på det og avfeid de 393 trappetrinnene med en gang. Men hvorfor skal man det? Når man drar på ferie eller for den del i hverdagslige aktiviteter, er det gledelig å sprenge noen grenser hos seg selv. Ikke fordi man skal overbevise andre, men for å tilføre seg selv noe. Hvor mange sitter passiv og lar livet passere uten å virkeliggjøre noen av sine drømmer eller lengsler? Som tror de ikke kan eller klarer? Som blir fortalt en "sannhet", og som tror fast på den?

Du er skaperen av ditt liv og du har din frie vilje til å bestemme hva og hvordan ditt liv skal være. Det er viktig å følge hjertet sitt og være tro mot seg selv. Komfortsonen er trygg og god, og noen sitter godt fast i den. Noen ganger vil å presse grensene gi ny giv. Å våge og ha tro på at man mestrer noe nytt og klare å gjennomføre det, vil garantert gi ny energi og en stor glede. Det trenger ikke være en stor hendelse, men noe som tilfører deg en ny erfaring og ny tro på at jammen klarte du noe du ikke trodde du kunne! Grensen ble forskjøvet i positiv retning!

New York ligger for mine føtter! Jeg skal nyte turen og alle mulighetene. Ofte kan man mye mer enn man tror. Uansett om man har en funksjonshemming som meg eller man er redd for noe.

Min oppfordring er at du ser på om du trenger å skyve på noen grenser i ditt liv - og utfordre deg selv på det. Å starte i det små og ta det derfra. Det finnes ikke begrensninger. De er bare laget i ditt eget hode. Se heller mot mulighetene og våg noe nytt. For når jeg kan, kan også du! GARANTERT!

New York, here I come!

Neste innlegg blir hvordan det gikk i New York!

">/0.jpg" class="Youtube" width="560" height="315" alt="

"/>
 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
livskraftfeedyoursoul

livskraftfeedyoursoul

45, Andøy

Hei! Jeg heter Merete Annie Elvaker. Jeg ønsker å dele mine opplevelser, ta opp temaer som interesserer meg og kanskje gjennom dette utvide horisonten til andre. Selvutvikling vil stå i høysetet. Håper dere liker bloggen min! Kan kontaktes på merete.elvaker@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits